De fikk frie tøyler i Ramsalt – og gikk all in

– Det var ikke noe påskeferie.

Marte Heitmann ler.

– Nei, det var ingen ferie, supplerer Brage Bakke.

For da telefonen kom fra Hundholmen Byutvikling og de to dro ned for å se på broene og landgangene i Ramsalt, skjedde det noe.

De ble hekta.

Oppgaven hadde noen klare premisser, men ingen ferdig oppskrift. Hvordan skulle broene sikres på en måte som både fungerte, tålte livet ved havet og samtidig tilføyde noe visuelt til byrommet?

– Vi fikk ganske frie tøyler til å prøve oss fram. Vi ble bare kjempeengasjert og gikk vel rett og handlet utstyr for å kunne prototype, forteller Marte.

Så begynte et intenst eksperiment.

Papir og blyant. Ispinner. Tau og lim. Øyebolter, kroker og småverktøy fra Biltema. Ideer ble tegnet hjemme, bygget i miniatyr og tatt med ned til kaia for å testes i full skala.

– Vi var vel 12–14 timer om dagen nede på brygga og laget prototyper, sier Marte.

Et problem uten fasit

Marte har mastergrad i innovasjon og entreprenørskap og bachelor i HR, organisasjonspsykologi og ledelse. I tillegg arbeider hun som kunstner.

Brage har bakgrunn fra fysikk og en mastergrad i industriell design.

På papiret er det to ganske forskjellige faglige innganger. I Ramsalt skulle de vise seg å passe godt sammen.

– Vi jobber fra veldig mange retninger samtidig. Med en gang man står fast, må man bytte innfallsvinkel, forklarer Brage.

Det kunne bety å arbeide lenge med hvordan noe mekanisk skulle festes, for så å oppdage at de ikke kom videre.

Da byttet de spørsmål. Hvordan burde det se ut? Kunne selve festet bli en del av uttrykket i stedet for noe som måtte skjules?

Slik begynte det funksjonelle og estetiske å påvirke hverandre. Tauene kunne føres annerledes. Det kunne skape skrå linjer. Linjene kunne igjen fange dagslyset og belysningen på en annen måte.

– Først tenkte vi at alt skulle være skjult. Så satt vi litt fast. Kan vi få dette til å se ut på en annen måte? Kan det være fint hvis det blir som sting bortover? forteller Marte.

Det som i utgangspunktet var et teknisk problem, kunne plutselig åpne en ny estetisk mulighet.

Og motsatt.

Når én løsning skal gjentas 200 ganger

Det var heller ikke nok å finne den peneste løsningen. Den måtte faktisk kunne bygges.

– Når du skal gjøre noe 200 ganger, tar det plutselig ganske mye lengre tid enn den ene prototypen, sier Marte.

Dermed kom også økonomi, tidsbruk og gjennomførbarhet inn i designprosessen.

De kunne sitte hjemme på dagtid og tegne og bygge prototyper, plukke ut de tre eller fire beste ideene og skynde seg ned til kaia for å prøve dem. Noen døde umiddelbart.

Andre overlevde én runde og skapte tre nye alternativer.

– Til slutt står du kanskje igjen med ti alternativer. Og så kommer Børge og sier: «Skal det være så mange bolter? Det blir jo 200 000 kroner i bare bolter», forteller Brage og ler.

Da var det godt å ha en plan B.

– Heldigvis hadde vi flere alternativer, også uten bolter.

Nesten alt hadde en backup. For hvert valg hadde konsekvenser. Pris. Tid. Utseende. Sikkerhet. Montering. Vedlikehold.

– Det var veldig mange alternativer med masse forskjellige for og imot. Så handler det om å finne ut hvilke av dem som veier tyngst, sier Brage.

Og så, helt mot slutten, skjedde det. Brikkene falt på plass.

– Siste dagen. Da følte vi bare at alt klaffet. Det er en sykt euforisk følelse. Vi klarte det, liksom. Dette er det riktige designet, smiler paret.

Måtte kjenne været på kroppen

Arbeidet foregikk ikke i et studio. Det foregikk der installasjonen faktisk skulle leve. Ved havet i Bodø. I regn, vind, lys og mørke.

For Marte ble nettopp det en viktig del av prosessen.

– Det å være der noe skal stå og bo, er viktig. Man må kjenne på stedet for å klare å sette seg inn i det. Da ser man lyset og mørket, været og vinden, hvordan ting beveger seg og hvordan det passer inn.

Broene beveger seg. Havet beveger seg. Vinden tar tak. Og samtidig beveger mennesker seg gjennom området.

Mens Marte og Brage jobbet, passerte folk forbi. Barn stoppet. Hunder kom bort. Plutselig ble sikkerhetskravene noe mer enn tall og spesifikasjoner.

– Når du ser unger eller hunder som er interessert i det du holder på med, får du også følelsen av hvor viktig det er at dette faktisk sitter, sier Marte.

Også vedlikehold ble en del av regnestykket. En løsning er ikke særlig god dersom den krever så mye arbeid at den etter hvert slutter å fungere slik den var tenkt.

Alt hang sammen.

Kjærester på jobb

Marte og Brage har vært kjærester i to år, og i Ramsalt ble også forholdet en del av arbeidsprosessen. Når begge går all in, stopper ikke nødvendigvis jobben når de forlater kaia. Ideene følger dem hjem, og inn i videre diskusjoner.

– Hvis vi først blir opptatt av noe, er det omtrent det eneste vi klarer å tenke på. Da er det fra kaffekoppen på senga og videre ut i dagen, sier Marte.

Samtidig er de skrudd sammen forskjellig. Brage er detaljorientert og kan bli værende i en løsning til den sitter helt riktig, mens Marte oftere blir den som ser på tiden og vil videre. Det kan skape både gode løsninger og friksjon.

– Når vi har lange dager og representerer forskjellige perspektiver, både faglig og personlighetsmessig, kan vi selvfølgelig diskutere og gnisse litt. Og da kan det også bli personlig, sier Marte.

Erfaringen fra Ramsalt har derfor gjort dem mer opptatt av tydelige roller. Hvem har mest kunnskap på området, hvem har ansvaret, og når skal den andre slippe taket? Som tomannsteam må de fylle alle funksjonene selv, men de har også en fordel mange kolleger ikke har. De kjenner hverandre svært godt.

– Vi kan være veldig ærlige med hverandre. Det er en fordel, sier Brage.

Men også ærlighet har sin timing.

– Når du har jobbet i 14 timer, det begynner å bli mørkt og du er sliten og lei, er det ikke nødvendigvis da du er mest mottakelig for å få ny selvinnsikt. Da kan den kanskje vente til dagen etter, ler Marte.

En gul tråd gjennom Ramsalt

Resultatet av alle diskusjonene, prototypene og kompromissene kan nå sees på broene. Trykkimpregnert treverk. Rustfritt stål. Tau utviklet for å tåle krevende maritime omgivelser.

Og så gulfargen på tauene. De vurderte flere alternativer. Blått var lenge en favoritt. Men da gult først kom på bordet, bet Thomas Jakhelln hos Hundholmen Byutvikling seg fast i ideen.

I ettertid er de glade for det.

– Det lyser mye mer opp når lysene kommer på, sier Brage.

For Marte fungerer gulfargen også i møtet med resten av området og nærheten til havet.

Installasjonen skal skille seg ut. Men samtidig høre hjemme akkurat her.

– Et trygt og godt sted å starte

Marte og Brage hadde vært i kontakt med Hundholmen Byutvikling tidligere om et annet prosjekt da telefonen om broene kom.

Det de særlig trekker fram fra samarbeidet, er tilliten.

– Vi har mange ganger snakket om hvor mye vi har satt pris på at de ga oss tillit. Både ved å kontakte oss om prosjektet og gjennom hele prosessen, sier Marte.

Dialogen var løpende, og særlig Børge var mye sammen med dem nede på kaia.

– Vi har ikke vært i gamet så lenge, sier Brage.

Derfor betydde det også noe hvem som ga dem denne muligheten.

– Det har vært et veldig trygt og godt sted å starte.

Kom hjem til en by i forandring

For Marte har prosjektet også en annen dimensjon. Hun er Rønvik-jente.

Etter videregående flyttet hun fra Bodø, med den velkjente følelsen av at verden lå et annet sted. Nå opplever hun noe annet når hun kommer hjem.

– Jeg får følelsen av at her skjer det ting. Det er utvikling. Her i Ramsalt har det blitt så fint, det er fint å være her, og folk bruker området, sier hun.

Og denne gangen betrakter hun ikke bare utviklingen utenfra. Hun og Brage har satt et lite avtrykk i den selv.

– Jeg blir ordentlig stolt. Det blir veldig personlig når det er et område man har beveget seg gjennom mens man vokste opp, og så ser man at det bare blir finere og finere. Det er ordentlig stas å ha fått være med på den utviklingen, sier Marte.

Vil gi byrom litt kjærlighet

Prosjektet i Ramsalt ga også Marte og Brage svar på et større spørsmål. Har de lyst til å fortsette å jobbe sammen?

Svaret er ja.

De har allerede gjennomført flere prosjekter sammen innen blant annet kunst, foto, video og webdesign. Men arbeidet i Ramsalt traff noe annet. Nå vil de gi samarbeidet en ordentlig sjanse.

– Dette prosjektet var såpass gøy at vi har lyst til å ha en periode der vi virkelig tester ut det å jobbe sammen og går inn for å ha det som førsteprioritet, sier Marte.

De trekkes særlig mot installasjoner og byrom. Mot materialer og lys. Mot romfølelse og måten mennesker beveger seg gjennom et sted på. Og mot muligheten til å lage noe som ikke allerede finnes.

– Hvis vi får tilliten til å skape noe som ikke finnes noen andre steder, og som ikke bare er bestilt fra en katalog, så er det veldig gøy, sier Marte.

Brage ser også en større mulighet i en tid der mye bygges standardisert, og mener det ikke nødvendigvis skal så mye til for å tilføre et sted noe eget.

– Vi kan være snekkere eller industrielle designere og tilby noe som er annerledes og som gir et sted identitet. Det krever litt ekstra innsats fra oss, men trenger ikke nødvendigvis å være mye dyrere for kunden, sier han.

Så hva er egentlig planen nå? Mer ansvar. Større utfordringer. Flere steder der de kan bruke både hodet, hendene og kreativiteten. Og forhåpentligvis leve av det.

Brage smiler.

– Vi har veldig lyst til å gi byrom litt kjærlighet.