01/08/25
En turist møter stillheten i nord
- Jeg hadde vært ute i fem minutter etter å ha gått av flyet. Og jeg kjente det i hele kroppen. At jeg er lykkelig her.
Hovdsundet – bare natur. – Det er ingen hus. Ingen fly. Ingen mennesker. Ikke en gang en lyd. Bare vind, vann og fjell. Og det gjør meg så levende, sier Astrid. (Foto: Christine Karijord)
Det er første gang Astrid setter føttene sine i Bodø. Hun har reist verden rundt, men denne morgenen, med fjellene som vokter flyplassen og havet som venter utenfor byen, skjer det noe. Noe stille, men dypt.
– Dette er et sted jeg kunne bodd. Jeg kjente det umiddelbart. Det er en energi her som jeg lengter etter.
Vi sitter sammen i BRIM-båten, på vei fra Ramsalt og nordover mot Kjerringøy. Byen glir stille bort bak oss, mens landskapet åpner seg i stadig skiftende lys. Øyer på øyer, grått hav, lavt skydekke, regn i lufta, og likevel en storslåtthet i det hele. Astrid trekker inn pusten.
– Det er som å se sannheten, sier hun lavt.
Og det er nettopp det hun har reist for.
– Jeg ser skjønnhet. Jeg ser været skifte, jeg ser livets sirkel. Og så ser jeg…..ingenting.
Et møte med ”ingenting”
– Det er ingen hus. Ingen fly. Ingen mennesker. Ikke en gang en menneskeskapt lyd. Bare vind, vann og fjell. Det gjør noe med deg. Det setter seg i ryggmargen.
Hun ler litt, men det er ikke en lett latter, det er mer en undring. En følelse av å ha funnet noe man har lett etter lenge.
– I Amsterdam er det alltid noe. Støy, trafikk, folk. Her… her er det stillhet. En ekte stillhet.
I det båten legger til kai i Kjerringøy, fylles Astrid av en boblende lykkerus. Hun beskriver lukten av tang og tjære fra brygga, og synet av det gamle bygningene fra en tid som aldri helt har forlatt stedet. (Foto: Christine Karijord)
Fyrene i nord var mer enn lys i mørket, de var livsnødvendige veivisere i et landskap der havet kunne skifte fra stille til nådeløst på et øyeblikk. For fiskere, handelsfolk og reisende betydde de trygghet, retning og håp om å komme velberget hjem. (Foto: Christine Karijord)
Ramsalt og havet som venter
Astrid kom til Ramsalt denne morgenen. Hun hadde hørt om området, den nye brygga, båtene som tar deg rett ut i naturen, de åpne horisontene som venter rett utenfor bygrensa.
– Jeg elsker at man kan gå fra et hotellrom og være på havet ti minutter senere. Ikke i en turistbåt med musikk og plastglass, men i en båt som lar deg være i naturen. Du kan kjenne vinden, regnet, været. Det gjør at du føler deg levende.
Hun holder jakken tettere rundt seg, ser ut mot havet. Det blåser friskt, men hun rynker ikke på nesen.
– Jeg bryr meg ikke om været. Regn, vind, skyer, det er en del av opplevelsen. Det er natur. Det er ekte.
– Jeg elsker at man kan gå fra et hotellrom og være på havet ti minutter senere. Ikke i en turistbåt med musikk og plastglass, men i en båt som lar deg være i naturen, sier Astrid. (Foto: Christine Karijord)
Nordmenn og stillhetens verdighet
Astrid er psykolog og psykoterapeut, og det er tydelig at hun ser verden og menneskene i den med et lyttende blikk. Hun smiler når hun forteller om møtet med en kvinne i heisen, et lite øyeblikk som satte spor.
– Jeg tenkte hun kom til å si ”god morgen”, slik vi kanskje gjør i Amsterdam. Men hun sa ingenting. Hun bare kom inn, stod der rolig, samlet. Og jeg tenkte... åja. Det er sånn det er her.
Det finnes ingen irritasjon i stemmen hennes, bare undring. Kanskje til og med beundring.
– Nordmenn bærer noe rundt seg. Et slags usynlig egg. Ikke som en mur, men som en beskyttelse. En stille invitasjon til gjensidig fred. De sier ikke ”gå vekk”, men formidler med hele sin væremåte "la meg være i fred, så lar jeg deg være i fred”.
Hun blir stille et øyeblikk, som for å kjenne etter ordene som ble sagt.
– Det er vakkert. Det er verdig. Det er respekt i det. Ikke avstand, men en slags stille integritet.
Hun ser ut av vinduet, mot landskapet som glir forbi.
– Jeg skulle ønske jeg hadde et egg hjemme i Amsterdam. Der er jeg alltid på vakt. Jeg sanser alt. Lyder, mennesker, stemninger. Jeg er aldri inni mitt eget rom. Her… her kan jeg puste. Her får jeg lov til å falle inn i meg selv. Og det føles som en gave.
Handelsstedet Kjerringøy er et av Norges best bevarte handelssteder fra 1800-tallet. Omgitt av mektige fjell og åpent hav ligger de hvitmalte bygningene som vitnesbyrd om en tid da handel, fiske og sjøfart bandt kysten sammen. Her møtes historie og natur i en rå, stillferdig harmoni. Et sted som Astrid mener bærer sin egen autentiske kraft. (Foto: Christine Karijord)
Kjerringøy i horisonten
BRIM-båten skjærer mykt gjennom vannet. Regnet har stilnet, men skyene henger fortsatt lavt, som et mykt slør over fjelltoppene. I horisonten reiser Kjerringøy seg med en slags rolig verdighet. Øyene ligger der som gamle, hvilende dyr i havet.
Astrid sitter vendt fremover, blikket festet på landskapet som nærmer seg.
– Dette... dette er større enn ord. Jeg forstår hvorfor mennesker har slått seg ned her. Det er som om naturen tar imot deg. Ikke som en gjest, men som noe du allerede hører til i, sier hun lavt.
Hun lar hånden gli over gelenderet, som om hun vil forsikre seg om at hun virkelig er her.
– Det er noe... arketypisk over det. Fjellene, havet, den rå stillheten. Det er ikke pyntet på. Det er ikke laget for noen. Det bare er.
Å titte nysgjerrig inn i et vindu er som å åpne en hemmelig bok, se et glimt av et rom som skjuler mer enn det viser. – Spennende, smiler Astrid. (Foto: Christine Karijord)
Kjenner det i kroppen
Et øyeblikk er det helt stille mellom oss. Kun lyden av motoren og havet som puster mot baugen.
– Vet du, sier hun plutselig. - Dette er et sted jeg gjerne ville vendt tilbake til. Kanskje med datteren min. Kanskje alene. Kanskje for å skrive. Kanskje bare... for å være.
Hun vender ansiktet mot vinden, trekker inn den salte, klare lufta.
– Jeg kjenner det i kroppen. Det er som om jeg faller på plass her. Som om noe i meg endelig får hvile.
Fjellene på Kjerringøy vokser seg større nå. Våt stein lyser mørkt mot den grå himmelen. Båten glir videre, og i dette møtet mellom hav og land skjer det noe stillferdig og stort.
– Det er nesten som om naturen snakker, sier Astrid. - Ikke med stemmer. Men med stillhet. En stillhet som rommer alt.
På Kjerringøy følger turistene stien som slynger seg innover landskapet. Én etter én forsvinner de inn mellom eng, berg og fjære, og smelter sammen med naturen de har kommet for å oppleve. (Foto: Christine Karijord)